Maktmisbruk: Et mislykket tvangsinnleggelse som avslører administrativt kaos

Det savnede kapitlet i brosjyren om de rosa løftene

Avdeling for voksenpsykiatri ved Diakonhjemmet sykehus, kjent som Vinderen, definerer seg offisielt som en institusjon som tilbyr spesialisert og helhetlig psykisk helseomsorg, med full forpliktelse til pasientrettigheter og høye medisinske kvalitetsstandarder. Ifølge deres offisielle uttalelser sikrer avdelingen:

• Nøyaktig vurdering og diagnose for hver pasient, ved bruk av flere vitenskapelige og metodiske tilnærminger for å sikre at hver enkelt får riktig diagnose for sin situasjon.

• Helhetlig og integrert behandling, som inkluderer psykisk støtte, medikamentell behandling og involvering av tverrfaglig team (leger, psykologer, sykepleiere, sosionomer) for å sikre balansert og kontinuerlig omsorg.

• Full åpenhet og pasientrettigheter, inkludert tilgang til journaler, kunnskap om hva som skrives om dem, og aktiv deltakelse i alle behandlingsbeslutninger.

• Prioritet for pasientsikkerhet og menneskelig verdighet, med et trygt, støttende og diskrimineringsfritt miljø, uavhengig av sosial eller kulturell bakgrunn.

• Samfunnsstøtte og kontinuerlig rehabilitering, inkludert reintegrering i samfunn, arbeid og familie, for å sikre pasientens langsiktige stabilitet.

Alle disse offisielle løftene gir inntrykk av en idealinstitusjon som følger lover og etiske standarder, og som har som mål å gjøre psykiatrien til et trygt og helende rom.

Imidlertid avslører interne undersøkelser og dokumenter, inkludert dokumenterte vitnesbyrd og revisjonsrapporter, at den faktiske praksisen innebærer systematisk skremsel og straffende tiltak, spesielt rettet mot pasienter med utenlandsk bakgrunn, og at institusjonen selv har blitt brukt som et verktøy for å presse borgere og kritiske journalister.

Disse overgrepene viser en tydelig kløft mellom de annonserte løftene og den faktiske praksisen, og demonstrerer hvordan en avdeling som skal gi omsorg, kan bli et verktøy for trusler og press, langt fra de medisinske og humane målene som er offentlig erklært, i strid med nasjonale og internasjonale standarder for pasientrettigheter og medisinsk etikk.

En psykiatrisk prosess preget av gjengjeldelse: hvordan systemkritikere kan bli mål i et administrativt maktspill

I miljøet rundt Diakonhjemmet Sykehus, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen, en institusjon som forventes å representere høy faglig standard og medisinsk integritet, avdekker journalførte dokumenter, interne vurderinger og direkte vitnebeskrivelser et sammensatt bilde av faglige feil, motstridende vurderinger og strukturelle interessekonflikter.

De dokumenterte hendelsene kan ikke betraktes som enkeltstående feil, men peker på et bredere mønster som reiser spørsmål om hvordan psykiatrisk myndighet kan tas i bruk når enkelte institusjoner blir utsatt for kritikk eller ansvarliggjøring. Det samlede bildet viser ikke til en individuell feil eller en isolert hendelse, men snarere et urovekkende eksempel på hvordan psykiatrisk makt kan misbrukes når institusjoner konfronteres med ubehagelige avsløringer eller systemkritikk. I slike situasjoner kan psykiatrien forvandles fra en terapeutisk praksis til et administrativt og disiplinerende virkemiddel rettet mot den berørte (journalisten).

Dette mønsteret utgjør ikke bare en risiko for journalister, men kan også ramme politikere, varslere, samfunnsdebattanter og andre. Et system som i utgangspunktet skal beskytte individer, kan når det misbrukes brukes til å bringe dem til taushet.

I den konkrete saken ble psykiatriske prosedyrer ikke brukt for å oppnå en reell medisinsk avklaring.

Et 13-siders dokument med et tydelig gjengjeldelsespreg

Marcus Gabrielsen og Ragnar Nesvåg utarbeidet et 13-siders vurderingsgrunnlag, et klart gjengjeldelsespreget og repressivt rapportdokument datert 28. juli 2025. Dokumentet ble utformet på bare noen få timer, uten metodisk utredning, objektive tester eller helhetlig klinisk undersøkelse, og reflekterer dermed ikke en reell medisinsk vurdering.

Til tross for dette inneholdt vurderingen påstander som forsøkte å knytte den berørtes journalistiske arbeid til en antatt psykotisk tilstand, noe som er et klassisk trekk ved punitive psychiatry. Den fullstendig manglende faglige forankringen, kombinert med den svært begrensede tidsrammen og fraværet av klinisk substans, understreker at rapporten ikke var ment som en legitim medisinsk evaluering, men som et bevisst administrativt og disiplinerende grep for å skremme og straffe den berørte.

Faktisk medisinsk vurdering kontra påstander

Rapportene viser samtidig flere medisinske utsagn som direkte motsier konklusjonen:

• "Ingen hallusinose"

• "Ingen formelle tankeforstyrrelser"

• "Forklarer seg logisk og sammenhengende"

• "Ingen deler av hans historie er umulige eller kan motbevises" (ref. Gabrielsen, 27.07.25)

Å knytte journalistisk aktivitet til psykisk sykdom

Rapporten nevner hans aktiviteter og journalistiske innlegg, som deretter angripes og behandles som bevis på «besettelse» eller «paranoia».

• Blogger

• Nettsiden

• Jakten på å avsløre korrupsjon (som en konstruert påstand brukt til å innramme journalistisk aktivitet innenfor en patologiserende fortelling).

Disse aktivitetene fremstilles deretter som bevis på «besettelse» eller «paranoia».
Denne koblingen tilbakeviser fullstendig den medisinske narrativen, fordi den gjør ytringsfrihet og journalistisk aktivitet til et tegn på sykdom noe som faller inn under punitive psychiatry.

Konklusjon og juridisk svakhet

Til tross for den medisinske dokumentasjonen ble den berørte plassert under tvungen observasjon, basert på en juridisk svak standardformulering:

• "Sannsynlighetsovervekt for alvorlig sinnslidelse"

Selv om dokumentet selv svekker denne forutsetningen, ble den juridiske mekanismen brukt til å rettferdiggjøre tvangstiltaket.

Vitnet den 01.12.2025

Legene Marcus Gabrielsen og Ragnar Nesvåg utarbeidet medisinske rapporter som inneholdt alvorlige brudd på norsk lov knyttet til rettighetene til den berørte og psykisk helse. Rapportene viste urettmessig partiskhet, rasistiske antydninger og faglig grunnløse påstander, i tillegg til brudd på personvernet gjennom lekkasje av personlig informasjon som ikke var relevant for helsetilstanden til den berørte.

Den berørte ble overført fra akuttavdelingen til institusjonen under sedasjon, i uklare omstendigheter, til tross for at vedkommende hadde nektet opphold og manglet tillit til institusjonen.

Overføringen og tiltakene fant sted etter at den berørte publiserte sine undersøkelser som dokumenterte uregelmessigheter i helsesystemet. Hendelsene reiser spørsmål om mulige hevnmotiver og samsvar med juridiske og profesjonelle standarder i Norge, inkludert artikkel 5 og 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som omhandler rett til frihet, fysisk og psykisk sikkerhet, samt beskyttelse av privatlivet og forbud mot uberettiget innblanding.

Manipulasjon av journaltilgang, et alvorlig brudd på helsepersonelloven

Den berørte ble informert om at hans journal var «sperret», men senere dokumentasjon viser at journalen i flere år har vært åpnet uten samtykke. Dette representerer mulige brudd på:

• Helsepersonelloven §§ 21, 25 og 26

• Pasient- og brukerrettighetsloven (innsyn og sperring)

• Regelverket for tilgangsstyring i Helseplattformen

Slik dobbelthåndtering både å bruke journalen og samtidig hevde at den er «sperret» fremstår som et administrativt grep for å skape et konsistent, men kunstig, bakteppe som skulle legitimere tvangstiltaket.

Tidslinjen mellom 03:00 og 11:00 et systematisk pressregime

Mellom kl. 03:00 og 11:00 ble den berørte holdt på en legevaktstue uten mat, drikke eller mulighet til å ivareta egne rettigheter. Ifølge dokumentene var han:

• Ikke aggressiv

• Samarbeidsvillig

• Logisk og orientert

• I stand til å forklare sin historie sammenhengende

Likevel ble tvang iverksatt.

Nesvåg førte deretter en parallell rapport sammen med en medisinstudent, hvor innholdet i hovedsak speilet Gabrielsens første vurdering et tydelig tegn på dokumentarisk harmonisering for å underbygge et allerede besluttet tiltak.

Uetisk mistenkeliggjøring og gjenbruk av juridisk avviste påstander

Dokumentene viser at de psykiatriske vurderingene som rapportforfatterne bygde på, inkluderte tidligere klandringer og anklager som formelt var avvist og rettslig tilbakevist. Til tross for at disse ikke hadde noen juridisk eller faktisk verdi, ble de gjenbrukt i rapporten som påståtte «risikomarkører».

Rapportforfatterne forsøkte også å kontakte politiet og flere andre instanser som hadde bidratt til å eskalere konflikten, for å finne en sak eller anklage mot journalisten. Alle forsøkene mislyktes, og politiet bekreftet at det ikke forelå noen registrert sak eller omstendigheter som kunne rettferdiggjøre tvangsinnleggelsen.

Bruken av tidligere, rettslig avviste påstander sammen med forsøk på å skaffe støtte fra myndigheter, viser tydelig at formålet ikke var medisinsk vurdering eller behandling, men et administrativt og gjengjeldelsespreget tiltak for å fremstille journalisten som en fabrikert «risiko».

Dette kommer særlig tydelig frem i lys av rollen til legen, som brukte begrepet «potensiell fare» som et pressmiddel. Det er dokumentert at han tidligere har uttalt seg kritisk om pasienter kollektivt, omtalt dem som upålitelige og uærlige, og uttrykt forakt for klagesystemet hos Statsforvalteren i Oslo. Begrepet «potensiell fare» ble dermed brukt for å skape kunstig frykt internt og mobilisere ansatte til å støtte tiltakene, særlig etter at lydopptak avslørte flere brudd på helselovgivningen.

Slik ble «potensiell fare» forvandlet fra et presist medisinsk kriterium til en administrativ påskudd som skapte ubegrunnet frykt i institusjonen, og som tjente et forhåndsbestemt mål som ikke hadde noen forbindelse med medisinsk eller psykiatrisk vurdering, men med å stilne en journalist som avdekket interne feil.

Påstått inntak av Imovane / medisinsk usannsynlighet og manglende prøver

Ifølge både legevakten og psykiatrisk avdeling hevdet den berørte å ha tatt 30 mg Imovane før ankomst.

Men:

• Det ble ikke utført toksikologiske prøver.

• Det finnes ingen målinger som støtter påstanden.

• Observasjonene ved legevakten dokumenterer at den berørte:

  • gikk selvstendig,

  • førte samtaler med sykepleiere og med lege Marie Veland,

  • var orientert og ikke somnolent.

Etter møtet med Veland ble den berørte imidlertid transportert i en tilstand som samsvarer med farmakologisk sedasjon, og ved ankomst psykiatrisk avdeling ble han trillet inn i rullestol og senere beskrevet som «svært søvnig».

Farmakologisk sett kan en pasient ikke:

• være fullt orientert og snakke normalt ved legevakten,

• for deretter å ha en plutselig og dyp somnolens,

• og så våkne «lett» kort etter ankomst psykiatrisk.

Dette mønsteret samsvarer ikke med z/hypnotika som zopiklon (Imovane), men er konsistent med eventuell prosedyresedasjon etter triagering ikke før.

Mangler ved dokumentasjonen og nekting av innsyn

• Den berørte ankom gående, våken og samarbeidsvillig, men ble etter flere timer transportert ut på rullestol, bevisstløs.

• Det finnes ingen notater eller analyser som støtter påstanden om at personen selv hadde tatt sovemedisin, og det finnes ingen spor etter tabletter.

• Flere sykepleiere dokumenterte at personen var talefør og i stand til å redegjøre for sin helsesituasjon og sosiale forhold.

• Påstandene om et langt psykologisk intervju er uriktige; møtet varte bare noen minutter, og vakter ventet utenfor rommet.

• Den berørte konfronterte legevaktsleder Katia Monclair, som først innrømmet behovet for etterforskning og korrigering av journalen, men trakk seg tilbake etter «innblanding fra høyere nivå».

• Legevakten nektet å la personen få tilgang til overvåkingsvideoer og lydopptak som dokumenterte at sykepleier hadde bedt ham møte på legevakten.

• Alt dette skjedde etter mer enn fem timer, på et tidspunkt uten vitner eller andre pasienter til stede.

Konklusjon: Tvangsmedisinering, nektelse av tilgang til bevis og omskriving av fakta indikerer ulovlig tvangsinnleggelse forkledd som helsehjelp, ikke en legitim medisinsk vurdering.

Et diagnostisk sammenbrudd – F22 på kun 9 timer

Den berørte:

• Ble innlagt kl. 03:00

• Ble vurdert kl. 09:00

• Fikk F22 (paranoid psykose) innen 9 timer

• Diagnosen ble opphevet samme dag

Denne sjokkerende tidslinjen, dokumentert i offisielle journaler fra Diakonhjemmet Sykehus og under signatur av overlege Marcus Gabrielsen og Ragnar Nesvåg, bryter fundamentalt med faglige standarder for psykiatrisk diagnostikk, og viser tydelig at diagnosen ikke ble brukt som behandling, men som:

• Et verktøy for frykt og kontroll

• Et grunnlag for tvang og innesperring

• Ikke som en objektivt medisinsk vurdering

Alt tyder på at diagnosen ble brukt som et autoritært redskap for å rettferdiggjøre begrensninger og påtvinge underkastelse, ikke for å ivareta den skadelidtes helse.

Selvmotsigelsen i rapporten et avslørende sitat

Direkte sitat fra Gabrielsens faglige vurdering:

"Ingen deler av hans historie er umulige eller kan motbevises."

Dette alene underminerer hele grunnlaget for en F22-diagnose som baserer seg på «vrangforestillinger».

Konklusjon: Et strukturelt problem, ikke et enkeltvedtak

Saken avdekker en praksis som minner om det som internasjonalt betegnes som “punitive psychiatry” bruk av psykiatriske strukturer for å disiplinere systemkritikere.

Når en:

• orientert

• logisk

• ikke- hallusinerende

• ikke- voldelig

Saken tester ikke bare fagligheten i psykiatrien ved Diakonhjemmet Sykehus, Vinderen DPS, men også troverdigheten til helsevesenet i Oslo og dets evne til å tåle kritikk uten at medisinsk makt blir brukt som et verktøy for dominans. Det er en økende bekymring i helsevesenet i Oslo, hvor medisinske praksiser har begynt å utvikle seg mot ekstremisme, der psykiatri brukes som et verktøy for å oppildne og påtvinge kontroll i stedet for behandling. Det er en farlig trend i enkelte deler av helsevesenet i Oslo, hvor det gis grønt lys til å bruke psykiatri som et middel for å skremme og kue motstandere og for å hindre kritikk mot systemet.

Denne utviklingen reflekteres i hvordan psykiatri blir brukt som et verktøy for å tyste kritiske stemmer og kontrollere enkeltpersoner som kritisere systemet. Psykiatri benyttes til å angripe og delegitimere individer, uten noen uavhengig medisinsk vurdering eller objektivitet.

I lys av disse endringene, står ikke bare effektiviteten av psykiatri i Oslo på spill, men også helsevesenets evne til å opprettholde sine etiske og profesjonelle standarder. Når gamle anklager blir gjenbrukt som risikomarkører og dokumenter blir blokkert, setter dette systemets troverdighet i fare. Vi står ved et veiskille hvor psykiatrien risikerer å miste sin rolle som et trygt tilfluktssted for pasienter, og bli et verktøy for administrativ undertrykkelse.

I slike sammenhenger blir spørsmålene om fremtiden for psykiatri i Oslo stadig mer presserende: Er vi vitne til en farlig utvikling hvor psykiatri brukes som et middel for makt og dominans over individer, og som et verktøy for å undertrykke journalister, ytringsfrihet, avsløring av korrupsjon og et klagesystem som undertrykker klager, i stedet for å forbli et verktøy for behandling og forebygging? Denne utviklingen setter integriteten til helsevesenet i Oslo på spill, og truer med å undergrave dets rolle som et trygt tilfluktssted, og i stedet gjøre det til et undertrykkende verktøy som underminerer grunnleggende menneskelige verdier.

Diakonhjemmet sykehus, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen

Forskningsveien 7 og 13, 0373 Oslo

Marcus Gabrielsen

Psykiater

Ragnar Nesvåg

Psykiater

"Meldingen er mottatt!"

Tidlig om morgenen 28. juli 2025 rådet en uvanlig spent stemning ved Voksenpsykiatrisk avdeling på Diakonhjemmet sykehus i Vinderen, midt i kontinuerlige møter og med en øverste etasje som fungerte som et uoffisielt koordinasjonspunkt.

Den berørte kontaktet Pasient- og brukerombudet, som umiddelbart bekreftet at det ikke forelå noe rettslig grunnlag for fortsatt tvangsinnleggelse, og krevde umiddelbar løslatelse.

Klokken 11:00 informerte Nesvåg den berørte med en anspent tone: «Du er fri… gå ut nå», men den berørte nektet å forlate stedet før han fikk innsyn i dokumentene som lå til grunn for beslutningen.

Likevel fortsatte Nesvåg, sammen med sin lærling, å skrive rapporter i flere timer, fylt med påstander og personlige anklager, nedsettende antydninger, inkludert tydelige rasistiske signaler, uten noen klinisk undersøkelse eller profesjonell kontakt med den berørte. Rapportene hadde et tydelig politisk aspekt, da den berørte også er en aktiv journalist som dokumenterte og avslørte kritikkverdige forhold i helsevesenet.

Skrivingen og overleveringen av rapportene ble fullført klokken 16:40 etter en rekke interne møter. Dokumentene reflekterte ingen objektiv eller klinisk vurdering, men fremstod som administrative verktøy for kontroll og hevn, med mål om å rettferdiggjøre et forhåndsbestemt vedtak og oppnå personlige og administrative mål på bekostning av den berørtes rettigheter og institusjonens transparens.

Pasienters og pårørendes erfaringer før sletting av kommentarer ved Voksenpsykiatrisk avdeling (VPA) ved Vinderen på Diakonhjemmet sykehus avdekker sider ved behandlingen som ofte forblir skjult, og som kan være langt mer alvorlige enn forventet. Dokumenter og vitnesbyrd tyder på at formelle standarder ikke alltid overholdes, og at pasientenes helse, rettigheter og verdighet kan være utsatt for alvorlig risiko. Dette inkluderer blant annet ulovlig avsløring ved utøvelse av klagerett. Mange pasienter opplever også stigmatisering, offentlig uthenging og nedverdigelse, ofte som følge av vurderinger som virker partiske, påvirket av behandlerens humør, preferanser og personlige bekymringer, og som ikke reflekterer pasientens faktiske livssituasjon.

Diakonhjemmet sykehus har generelt et godt rykte og akseptable faglige standarder, med organiserte arbeidsmåter og stabile praksiser i de generelle avdelingene. Likevel forblir Vinderen-avdelingens dårlige omdømme som en kallsom skamplett som henger ved sykehuset, knyttet til bruk av undertrykkende og vilkårlige metoder i pasientbehandlingen. Dokumenterte erfaringer fra Voksenpsykiatrisk avdeling ved Vinderen avslører en bekymringsfull historie, som viser et betydelig avvik fra behandlingen i resten av sykehuset. Pasientbehandlingen her rapporteres å være preget av gjentatte brudd på pasientenes rettigheter, klager som ikke blir håndtert, og advarsler som ikke tas på alvor, noe som reflekterer systematisk forsømmelse og manglende respons på kritikk. Denne praksisen reiser alvorlige spørsmål om pasientenes skjebne og krever umiddelbar handling for å sikre deres rettigheter og forbedre kvaliteten på helsetjenestene.

Skandale: Kontrollkommisjonens møte endte med unnvikelse og ansvarsfraskrivelse »

Politisk misbruk av psykiatri er utnyttelse av psykiatriske diagnoser, tvangsinnleggelse og behandling til undertrykkende formål, med sikte på å hindre grunnleggende menneskerettigheter for enkelte grupper og individer i samfunnet.

Ragnar Nesvåg insisterte på å sende sine rapporter til alle relevante helsetjenester på en offentlig og tydelig måte, til tross for den skadelidtes klare avvisning. Tiltaket fremsto ikke som medisinsk vurdering, men som et redskap for skremsel, offentlig uthenging og sosial straff, rettet mot den skadelidte for å undertrykke avsløringer av administrativ korrupsjon dokumentert i hans publikasjoner. Sykehusledelsen unnlot å reagere på formelle klager, noe som indikerer en forhåndsavtalt samordning mellom de involverte aktørene og tilsynsmyndighetene, hvor pasientrettigheter og helselovgivning ble tilsidesatt.

Denne handlingen representerer en dyptgående forvitring av etiske standarder, hvor medisinsk myndighet misbrukes som et instrument for kontroll, hevn og tvang. Ved institusjoner som Legevaket Aker og Diakonhjemmet sykehus ble makt brukt til å ødelegge individets sosiale omdømme og påtvinge straff, langt utover enhver legitim medisinsk vurdering. Teksten belyser hvordan autoritet kan forvandle seg til et verktøy for urett, og minner om at etikkens kraft er avgjørende for å beskytte menneskelig verdighet mot systematisk overgrep.

Statsforvalteren,klage på helse-og omsorgstjenester

Legevakten Aker i Oslo,Katja Monclair

Diakonhjemmet sykehus, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen

Psykiater Ragnar Nesvåg, Psykiater Marcus Gabrielsen

Kontrollkommisjonens Elisabeth Grøndahl

Avsløring: Hva skjer på Diakonhjemmet sykehus, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen

Dokumenter fra avdelingen, sammen med pasienters vitnesbyrd og erfaringer, avdekker alvorlige og vedvarende uetiske praksiser ved Diakonhjemmet sykehus, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen som utgjør brudd på medisinsk etikk, pasientrettigheter og grunnleggende menneskerettigheter.

Feilaktige vurderinger og uprofesjonelle evalueringer

Ifølge tilgjengelige offisielle dokumenter fremgår det at pasientvurderinger i en rekke tilfeller ikke er basert på objektive medisinske kriterier. Mange pasienter har blitt gjenstand for feilaktige og uprofesjonelle klassifikasjoner basert på subjektive inntrykk, sosiale fordommer eller kulturelle stereotypier, uten støtte i dokumentert medisinsk evidens. Slike vurderinger har alvorlige konsekvenser for pasientenes omdømme og ødelegger deres psykiske, sosiale og rettslige liv.

Krenkelse av personvern

En av de mest alvorlige praksisene gjelder systematisk registrering av sensitive og personlige opplysninger om pasienters privatliv, herunder detaljer om romantiske forhold, navn på partnere, vurderinger av foreldreevne, samt nedsettende beskrivelser av pasienters menneskelighet og livsferdigheter. Denne informasjonen anvendes ikke terapeutisk, men fungerer som et middel til sosial og juridisk skade. I flere tilfeller er skadelige medisinske rapporter bevisst sendt til fastleger, familiemedlemmer eller tidligere adresser der pasienten ikke lenger bor, noe som har forverret pasientenes psykiske belastning og sosiale konsekvenser.

Uakseptable praksiser

Praksisene går langt utover legitim medisinsk observasjon og omfatter overdreven overvåking av pasienters kroppsspråk, talemåte, klesstil, ganglag og daglige rutiner, inkludert toalettbesøk. Disse observasjonene tolkes deretter vilkårlig som symptomer eller patologiske tegn, ofte filtrert gjennom kulturelle og etniske fordommer, i klar strid med pasientenes grunnleggende rettigheter og medisinsk faglige standarder.

Språklig stigmatisering og rasialisert begrepsbruk

Gjennomgang av journaler, interne notater og pasientvitnesbyrd avdekker en systematisk og problematisk bruk av begrepet «innvandrer» i omtalen av pasienter med utenlandsk eller minoritetsetnisk bakgrunn. Begrepet anvendes ikke som en nøytral beskrivende kategori, men gjentas på en måte som gir det en implisitt negativ ladning og fungerer som et signal om avvik, lavere status eller manglende tilhørighet. I flere tilfeller brukes betegnelsen «innvandrer» selv når den er medisinsk irrelevant, og der pasientens statsborgerskap, botid i Norge eller individuelle livssituasjon ikke har noen dokumentert betydning for vurderingen. Denne språkbruken fremstår som rasialisert og bidrar til å redusere individet til sin antatte etniske opprinnelse, samtidig som den legitimerer stereotype antakelser om funksjonsevne, troverdighet og behandlingsbehov. Slik språklig praksis bidrar til institusjonell diskriminering, normaliserer forskjellsbehandling og undergraver både pasientenes verdighet og grunnleggende prinsipper om likeverdig helsehjelp.

Diskriminering av pasienter med innvandrerbakgrunn

Dokumenterte opplysninger og pasienterfaringer tyder på at opptak til avdelingen ofte skjer på selektivt grunnlag, der noen pasienter får adgang mens andre utestenges, og dermed står uten nødvendig behandling, noe som forverrer deres helsemessige og sosiale situasjon. Gjentatte rapporter avslører et mønster av systematisk diskriminerende behandling av pasienter med innvandrerbakgrunn, og selv når de blir tatt opp, blir utenlandske pasienter fordelt på avdelingene uten transparente eller etterprøvbare kriterier. Mens enkelte pasienter får plass i åpne og komfortable avdelinger med høy grad av frihet og bekvemmelighet, plasseres pasienter med innvandrerbakgrunn uforholdsmessig ofte i lukkede og restriktive enheter med fengsels, eller fengselslignende preg, noe som påvirker deres liv og helse negativt. Klager og merknader fra disse pasientene registreres ofte negativt i journalene og brukes senere mot dem i behandlingsforløp, noe som ytterligere begrenser deres tilgang til forsvarlig helsehjelp.

Ifølge offisielle rapporter avslører dokumentene et gjentakende mønster som målretter utenlandske pasienter: Når de blir innlagt gjennom akuttmottak og overført til avdelingen på grunn av alvorlige og noen ganger kritiske tilstander, blir de bevisst tvunget til å forlate avdelingen dagen etter, samtidig som deres pårørende kontaktes telefonisk med klare trusler om at dersom de ikke kommer for å hente pasienten, vil vedkommende bli transportert til dem med taxi. Disse praksisene tyder på en systematisk politikk som målretter utenlandske pasienter og presser dem ut av sykehuset, og som utøves for å legge press på deres familier og frata dem muligheten til å forbli innenfor helsevesenet i Oslo. Dette utgjør et åpenbart brudd på deres grunnleggende rettigheter til behandling og beskyttelse.

Dokumentene viser at enkelte utenlandske pasienter ikke ble tatt opp før helsemyndighetene under Statsforvalteren Helse, omsorg og sosialtjenester i Oslo grep inn, og krevde at avdelingen skulle godta dem etter en rekke avslag og utestengelser fra helsesystemet, noe som avdekker en uoffisiell politikk som diskriminerer utenlandske pasienter og har ført til at de tidligere ble nektet nødvendig helsehjelp.

Manipulering og utsettelse av klager

Selv om pasientrettighetsloven gir pasienter rett til å klage og holde helsemyndighetene ansvarlige, viser praksis at denne retten i stor grad undergraves. Klageprosesser preges av forsinkelser, manglende svar og administrative omveier som effektivt hindrer reell behandling av sakene. Denne strategien etterlater pasientene i langvarige tilstander av usikkerhet, maktesløshet og psykisk belastning.

Varsler og gjentatte bekymringsmeldinger til helsemyndighetene

Materialet viser videre at helsemyndighetene hos Statsforvalteren over lengre tid har mottatt en rekke bekymringsmeldinger og klager knyttet til praksisene ved Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen. Disse meldingene omfattet alvorlige påstander om systematisk dårlig behandling av pasienter, særlig rettet mot pasienter med utenlandsk bakgrunn.

Flere varsler beskrev utforming av uetiske og stigmatiserende medisinske rapporter som manglet faglig grunnlag og som bidro til varig sosial og rettslig skade for pasientene. Det fremgår også av dokumenterte henvendelser at det ble reist bekymringer knyttet til manglende profesjonell integritet, herunder opplysninger om mottak av gaver blant ansatte ved avdelingen forhold som reiser alvorlige spørsmål om habilitet, rolleblanding og brudd på grunnleggende etiske normer i helsetjenesten.

Til tross for at disse bekymringsmeldingene var gjentatte, konkrete og til dels grundig dokumenterte, gir materialet grunn til å stille spørsmål ved om de har blitt fulgt opp gjennom reell, uavhengig og konsekvent kontroll. Dette forsterker inntrykket av et system der alvorlige varsler akkumuleres uten at strukturelle endringer iverksettes.

Manipulering og forvrengning av medisinske rapporter

Administrasjonen benytter i enkelte tilfeller forvrengning av medisinske rapporter som et middel for gjengjeldelse mot pasienter som klager. Originale vurderinger endres eller erstattes av nye dokumenter signert av overordnede leger, noe som gjør det umulig å etterprøve behandlingsforløpet. Denne praksisen beskytter ansvarlige aktører og forverrer pasientenes situasjon ytterligere.

Psykologisk og sosial utpressing

Når pasienter forsøker å korrigere feil eller uttrykke lidelse, møtes de ofte med institusjonell motstand som utvikler seg til psykologisk og sosial utpressing. Dette forsterker følelsen av maktesløshet og binder pasientene til et system preget av frykt og avhengighet.

Ødeleggende konsekvenser etter utskrivelse

Konsekvensene av disse praksisene strekker seg langt utover utskrivelse. Skadelige rapporter følger pasientene videre til fastleger og andre instanser, og kan føre til tap av fremtidig helsehjelp, ødelagte relasjoner og økt sårbarhet for videre misbruk i helsesystemet.

Behov for uavhengig og transparent etterforskning

Situasjonen ved Diakonhjemmet sykehus DPS fremstår ikke som enkelttilfeller, men som en langvarig og uoffisiell praksis rettet mot bestemte pasientgrupper. Dette krever en uavhengig, ekstern og transparent etterforskning som omfatter journalhåndtering, diagnostiske metoder, fordeling av pasienter og håndtering av klager.

Systematisk taushet og undertrykking av kritikk

Sakene håndteres med omfattende hemmelighold. Vitnesbyrd og pasienterfaringer fjernes fra offentlige plattformer, selv når de publiseres anonymt. Personer som ytrer kritikk risikerer trusler om ærekrenkelse og sosial stigmatisering, noe som skaper et klima av frykt og stillhet.

Positive bidrag fra etisk engasjerte ansatte

Til tross for de strukturelle problemene finnes det sykepleiere og helsepersonell som utviser høy etisk standard og genuint engasjement for pasientenes ve og vel. Deres innsats har ofte vært avgjørende for pasientenes verdighet og trygghet, og fortjener anerkjennelse selv om den ikke oppveier de systemiske sviktene som er avdekket.

"De offentliggjorte hendelsene gir et levende bilde, men det som forblir skjult, er større."

Disse hendelsene bekrefter riktigheten av tidligere publiserte rapporter; erfaringene viser at tvangsinnleggelse uten rettslig prøving eller uavhengig tilsyn fører til alvorlige brudd på pasienters rettigheter og avdekker helsevesenets svikt i å følge juridiske og etiske standarder.

Artikkelen

Uavhengig av omfanget av det dokumenterte materialet, er det sentrale analytiske spørsmålet om disse funnene reflekterer isolerte prosedyresvikt eller peker mot et dypere institusjonelt mønster. Gitt dokumentasjonen av tvangsinnleggelser og diagnostiske vurderinger som benyttes utover sitt terapeutiske formål, er en ren opplisting av enkelttilfeller utilstrekkelig. Det følgende er en strukturell analyse av logikken som ligger til grunn for disse praksisene.

De sentrale konklusjonene kan sammenfattes som følger:

Viser dokumentene og de akkumulerte vitnesbyrdene at institusjonen ikke opererer etter prinsippet om nøytral helsehjelp, men etter en logikk preget av sosial og kulturell sortering. Den medisinske vurderingen fremstår ikke som den avgjørende faktoren for pasientens videre forløp. I stedet synes bakgrunn, språk, sosial posisjon og graden av symbolsk underordning under den medisinske autoriteten å være styrende. Dermed forvandles diagnosen fra et terapeutisk verktøy til et middel for klassifisering og kontroll.

Det trer frem et stabilt mønster av institusjonell diskriminering rettet mot pasienter med utenlandsk bakgrunn. Dette manifesterer seg ikke bare på språklig nivå, men i konkrete beslutninger knyttet til innleggelse, fordeling mellom avdelinger, graden av restriksjoner, tempoet i utskrivelser og håndteringen av klager. Den gjentatte bruken av begreper som innvandrer uten medisinsk relevans avdekker en administrativ tankegang der identitet i seg selv behandles som en risikofaktor.

Praksisen begrenser seg ikke til ekskludering, men antar former som kan beskrives som tilslørt straff under terapeutisk dekke. Rask og tvungen utskrivelse etter akutt innleggelse, trusler om tvangstransport og systematisk plassering av utenlandske pasienter i lukkede enheter med fengselslignende preg peker samlet mot en bruk av medisinske virkemidler som redskap for press og avskrekking, snarere enn beskyttelse.

Håndteringen av medisinsk informasjon overskrider det behandlingsmessige formålet og får en sosial og rettslig skadelig funksjon. Registrering av personlige detaljer uten terapeutisk relevans, oversendelse av belastende rapporter til aktører utenfor helsekonteksten og forvrengning av pasientjournaler bidrar til å gjøre den medisinske dokumentasjonen til et langsiktig disiplineringsverktøy.

Ansvarliggjøringsmekanismer fremstår i praksis som satt ut av spill. Forsinkelser i klagebehandling, manipulering av rapporter, erstatning av opprinnelige vurderinger og systematisk administrativ treghet tegner et bilde av en institusjon som i større grad beskytter seg selv mot innsyn enn pasientene mot skade. At Statsforvalteren i enkelte tilfeller har grepet inn, svekker ikke denne vurderingen, men understreker at korrigering først har funnet sted under eksternt press.

Det dreier seg om et langvarig mønster snarere enn situasjonsbestemte avvik. Gjentakelsen, likheten i hendelsesforløpene og deres varighet over tid, kombinert med fraværet av strukturelle reformer, indikerer eksistensen av en uformell, men virksom praksis som tolererer overgrep så lenge de rammer bestemte grupper.

Tilstedeværelsen av profesjonelle og etisk bevisste enkeltpersoner innenfor institusjonen motsier ikke disse funnene, men tydeliggjør snarere den grunnleggende paradoksen. Individuell integritet virker her på tvers av den institusjonelle strømmen, ikke som et resultat av den. Dette bekrefter at problemet ikke utelukkende ligger hos enkeltaktører, men i rammene de opererer innenfor.

Det som disse faktaene avdekker, er at vi står overfor en helseinstitusjon som delvis har glidd bort fra behandlingens logikk og over i sosial kontroll. Enkelte grupper, særlig pasienter med utenlandsk bakgrunn, betraktes ikke som rettighetshavere på lik linje med andre, men snarere som en administrativ byrde eller som en gruppe som sees gjennom et sikkerhetsperspektiv tilslørt av medisinsk språk.

Denne strukturelle forskyvningen forsterkes gjennom en parallell fortelling som produseres i det offentlige rom, særlig på sosiale medier. Bildene og materialet som publiseres, har ikke en dokumenterende funksjon, men er nøye utformet for å presentere et polert og betryggende bilde av institusjonen og personalet, fremstilt som et forbilde for humanitet og profesjonalitet. Denne fremstillingen speiler ikke virkeligheten, men konstruerer en alternativ symbolsk virkelighet hvis funksjon er omdømmeforvaltning snarere enn innsyn i praksis.

Avstanden mellom denne iscenesatte virkeligheten og den virkeligheten som dokumenter og vitnesbyrd avdekker, er verken tilfeldig eller uskyldig. Den fungerer som en institusjonell mekanisme for å redusere ansvarliggjøring og avlede oppmerksomhet, noe som muliggjør videreføring av praksiser som ikke tåler uavhengig granskning.

I denne forstand står vi ikke overfor et isolert behandlingssvikt, men et sammenhengende system som kombinerer avvik i praksis med fordreining i fremstilling. Dette plasserer institusjonen i en situasjon med alvorlig juridisk og etisk ansvar og gjør kravet om en uavhengig og transparent gransking til en institusjonell nødvendighet, ikke et moralsk valg.

Voksen Psykiatrisk avdeling Vinderen, Forskningsveien 7, 0373 Oslo

Dokumentasjonen viser at hendelsesforløpet eskalerte gjennom den aktuelle legen, som overtok kontoret til den pensjonerte legen ved Skøyen Helsesenter i 2022 og 2023. Dokumenter og vitneutsagn indikerer at hans administrative innflytelse ble brukt på en måte som skapte et klima av press og skremsel, ved å bruke enkelte helsearbeidere som redskaper for urettmessig påvirkning, etter at det dukket opp pålitelige opplysninger som stilte spørsmål ved lovligheten og sikkerheten i hans yrkesutøvelse.

Disse forholdene viser en kompleks bakgrunn som illustrerer hvordan misbruk av helsemyndighet kan bli et uetisk virkemiddel som påfører pasienter psykisk, moralsk og samfunnsmessig skade. Det har blitt rapportert om forsøk på å stigmatisere enkelte pasienter med psykiske betegnelser som ikke var basert på korrekte medisinske vurderinger, samt utarbeidelse av rapporter med straffende eller sjikanerende karakter, som fremstår som reaksjoner på at pasientene uttrykte fakta eller informasjon som ikke ble ønsket av enkelte ansvarlige.

Dokumentasjonen viser også bevisste forsøk på å true og stilne journalister og kritikere som avslørte eller dokumenterte overgrepene, inkludert implisitte trusler og press for å hindre publisering og undersøkelser, med mål om å hindre sannhetens fremkomst og beskytte visse myndigheters interesser.

Dokumentasjonen av denne saken reiser også spørsmål om lik anvendelse av lovverket i Oslo, spesielt overfor pasienter med utenlandsk bakgrunn, der det rapporteres om forskjellsbehandling som undergraver deres rettigheter og menneskelige verdighet. Dette viser et potensielt mønster der enkelte borgere ikke blir anerkjent som fulle rettssubjekter, til tross for at de har de samme juridiske rettigheter som andre, slik grunnloven fastslår når det gjelder likhet og beskyttelse av alle borgeres grunnleggende rettigheter.

Denne helheten reiser grunnleggende spørsmål om prosedyrsikkerhet, rettssikkerhet og skillet mellom medisinsk myndighet og individets rettigheter, og understreker behovet for en uavhengig gjennomgang for å sikre at helseinstitusjoner ikke blir brukt i praksiser utenfor sitt profesjonelle og humanitære rammeverk i Oslo.

helserett.com