En hevnplan etter at en artikkel avslørte tilfeller av korrupsjon i helsevesenet i Oslo
Når pressefrihet blir en trussel mot journalistens egen liv i Oslo
Dato for hendelsen: Sen juli 2025
Klokkeslett for hendelsen: 02:30
Sted for hendelsen: Legevakt Aker, Oslo, Norge
Sent i juli 2025 mottok en borger et telefonoppring fra Legevakten Aker i Oslo, ifølge hans dokumenterte beretning, etter å ha blitt utsatt for fiendtlig og hevnfull behandling, og nektet støtte eller hjelp som borger med rett til helsehjelp. Selv uttrykket "thank you" som han sa på engelsk, ble møtt med et provoserende spørsmål fra sykepleieren: «Hvorfor sier du til meg: fuck you?», noe som, ifølge beretningen, indikerer forhåndsinstruksjoner om å behandle ham på en straffende måte.
Hendelsene eskalerte etter at han publiserte dokumenter og rapporter som avslørte at enkelte helsetjenestemyndigheter støttet bekymringsfulle tilfeller av maktmisbruk og pasientutpressing, blant annet gjennom støtte til en lege som truet pasienten med vold og fattet straffende beslutninger for å sikre taushet.
Denne hendelsen fulgte etter at borgeren publiserte dokumenter og hendelser på Helserett.com, hvor han dokumenterte samarbeid mellom enkelte ansatte i Oslos helsesystem og en kontroversiell lege, samt misbruk av myndighet for å hevne seg på ham som borger med utenlandsk bakgrunn. Artikkelen ser ut til å ha utløst reaksjoner fra de samme helsetjenestene, noe som førte til en plan om tvangsinnleggelse som en form for straff eller hevn.
Hevnplan: Tvangsinnleggelse
Borgeren ble kontaktet av sykepleier Hege for å avtale et legebesøk, i en uvanlig vennlig tone som sto i skarp kontrast til tidligere erfaringer preget av hån og åpen fiendtlighet. Denne plutselige endringen fremstår ikke som omsorg, men som et klassisk forspill til en koordinert operasjon. Ved ankomst ble han bevisst holdt ventende i over fem timer, isolert og utslitt uten forklaring, før han på et tidspunkt med nesten ingen andre pasienter til stede ble gjort klar for transport og bedøvelse.
Deretter ble det gjort forsøk på tvangsinnleggelse ved voksenpsykiatrisk avdeling på Diakonhjemmet Vinderen – en institusjon med et langvarig og dokumentert rykte for kontroversielle behandlingsformer med straffelignende preg. Avdelingen har over tid vært gjenstand for alvorlige klager, inkludert påstander om systematisk diskriminering av pasienter og utforming av medisinske rapporter som bryter med grunnleggende etiske og faglige standarder.
Ved inngangen til lege Marie Velands rom sto uniformerte vakter i beredskap bak døren, uten at borgeren på dette tidspunktet forsto at opptrinnet var rettet mot ham personlig. Kort tid senere, rundt klokken 02:30, ble han fraktet bort i rullestol under uklare og udokumenterte omstendigheter. Han ble ikke informert om verken sedasjon, inngrep eller transportprosedyrer. Hele forløpet bærer preg av en operasjon gjennomført i det stille – uten innsyn, sporbarhet eller ansvarlighet.
Hendelsen fremstår ikke som resultatet av en medisinsk vurdering, men som en disiplinerende maktdemonstrasjon, utført med metoder som i struktur og gjennomføring minner mer om organiserte represalier enn helsehjelp. Dette reiser alvorlige spørsmål om hvordan slike handlinger kan finne sted innenfor rammene av det offentlige helsevesenet, og hvem som faktisk utøver kontroll når medisinske institusjoner tas i bruk som verktøy for straff og hevn.
Vitnet den 27.11.2025
Legevakten Aker i Oslo
Trondheimsveien 233, 0586 Oslo
Lederen for Legevakt Aker, Katia Monclair
Det er verdt å påpeke at lederen for legevakten, Katia Monclair, personlig tok ansvar og satte i gang med å utarbeide den påståtte rapporten. Rapporten fremsto imidlertid som et tradisjonelt forsøk på å balansere målsettingene til helsemyndighetene i Oslo, etter påtrykk fra den kontroversielle legen, snarere enn å være et profesjonelt og nøytralt uttrykk for hendelsen.
Den 25. oktober 2025 gjennomførte lederen for Legevakt Aker, Katia Monclair, en telefonsamtale med den berørte personen, hvor hun erkjente at rapporten som var skrevet om ham, var utformet på en uprofesjonell måte og inneholdt krenkende formuleringer som skadet hans verdighet og omdømme uten noen medisinsk grunnlag. Hun forpliktet seg til å utarbeide en ny rapport i samsvar med yrkesetiske retningslinjer og til å overlevere de opprinnelige lydopptakene.
Imidlertid trakk hun seg plutselig tilbake i november 2025 uten noen klar forklaring, og i stedet for å levere de opprinnelige opptakene, ble det laget skriftlige versjoner av samtalene. Dette åpner for muligheter til å manipulere innholdet og skjule viktig kontekst, inkludert tone, følelser, uttrykk, offerets reaksjoner og sykepleiernes gjentatte avslag på å gi hjelp. Dermed kan disse skriftlige kopiene ikke anses som et pålitelig bevis på at forpliktelsene ble innfridd, spesielt siden hun nektet å følge opp noen av løftene sine, og begrenset seg til et offisielt brev som oppfordret vedkommende til å sende klage til «helsemyndighetene hos Statsforvalteren i Oslo».
Det som er spesielt bemerkelsesverdig, er at den samme formuleringen gjentas i flere dokumenter utstedt av de lokale helsemyndighetene som deltok i de hevngjerrige tiltakene, med uttrykket «du kan klage til helsemyndighetene hos Statsforvalteren i Oslo!» Dette indikerer tydelig et mønster av koordinering mellom disse instansene, og at instruksene kom fra dem.
Enda viktigere er at det fremgår av gjentatte avslag, unnvikelse og blokkering av alle spørsmål rundt overtredelsene, at de sentrale helsemyndighetene hos Statsforvalteren i Oslo selv ga grønt lys for disse tiltakene. Dette ble ikke nødvendigvis dokumentert skriftlig, men kan ha blitt gitt muntlig, og de oppmuntret de lokale myndighetene til å gjennomføre tiltakene, samt ga dem fullmakt til å gjøre det. Når offeret sendte inn en klage, ble saken overført tilbake til samme instans som forårsaket overtredelsene, noe som forklarer formuleringen «du kan klage til helsemyndighetene hos Statsforvalteren i Oslo». Det forelå en forhåndsavtale mellom partene, og de visste at overtredelsene ikke ville bli gjenstand for seriøs etterforskning. Svarene som ble gitt, reduserte alvorligheten av bruddene og ga implisitt støtte, med påstanden om at dette «ikke vil utgjøre noen fare for borgeren» eller ikke vil bidra til tilsynets mål.
Dette tydeliggjør en form for offisiell og implisitt godkjenning av handlingene, og viser at klagen ble omgjort fra et verktøy for ansvar og kontroll til et middel som normaliserer overtredelsene.
Dette illustrerer en dreining i tilnærmingen til helseinstitusjonene, fra å beklage og rette opp feil, til å insistere på å sende klager til samme instans, «helsemyndighetene hos Statsforvalteren i Oslo», i praksiser som, basert på faktiske forhold, er i strid med nasjonal og internasjonal lovgivning om helse og pasientrettigheter.
Det mest alvorlige er at tvangsinnleggelsesbeslutningen signert av lege Marie Veland ble tatt til tross for at fem sykepleiere dokumenterte det motsatte: de bekreftet at den skadelidte var våken, rolig, samarbeidsvillig og ikke viste noen tegn på psykose eller fare. Likevel baserte beslutningen seg på fabrikerte og usammenhengende beretninger, inkludert påstander om at den skadelidte hadde tatt 30 mg sovetabletter og skrevet en påstått avskjedsmelding, uten noen medisinske bevis eller laboratorieanalyser som støttet dette.
Uklarheten øker når det gjelder anestesi og transport: den skadelidte ble fraktet sent på natten, få minutter etter en kort samtale med legen som overleverte ansvaret for transporten til vaktene. Den skadelidte selv kan ikke huske hvordan transporten ble gjennomført, og det er uklart hvilke prosedyrer som ble fulgt. Det skjedde uten juridisk eller medisinsk tilsyn, og uten at den skadelidte ble informert om anestesi eller årsaken til transporten. Dette reiser alvorlige spørsmål om sikkerheten og de juridiske rettighetene til den skadelidte, og antyder muligheten for vilkårlig bruk av anestesi for å lette gjennomføringen av tvangsinnleggelsen.
Selv om man, for argumentets skyld, skulle legge til grunn at den påståtte beretningen om inntak av sovetabletter er korrekt, varer den farmakologiske virkningen av de beroligende legemidlene som det hevdes å ha blitt inntatt i flere timer og opphører ikke brått. Dette står i direkte motstrid til det faktum at den skadelidte gjenvant bevisstheten umiddelbart etter ankomst til stedet han ble fraktet til, et tidsmessig og fysiologisk misforhold som ikke lar seg bortforklare. Misforholdet forsterkes ytterligere når man tar i betraktning at den skadelte fra transporttidspunktet befant seg i en situasjon tilsvarende frihetsberøvelse, underlagt den vakthavende legens myndighet og kommunale vakter, og under streng overvåking som effektivt utelukket enhver mulighet for selvstendig handling som å innta sovetabletter eller skjule deres virkninger. Påstanden om at et slikt forhold skal ha funnet sted uten fremleggelse av håndfaste bevis verken medikamentemballasje, tabletter eller farmakologisk påvisbare spor dokumentert gjennom laboratorieundersøkelser er ikke bare udokumentert, men kolliderer med selve hendelsesforløpets logikk. Hvordan kan et slikt forhold tenkes å ha oppstått under streng overvåking uten å bli observert eller dokumentert? Dette mønsteret av motstridende forklaringer, kombinert med tilsidesettelsen av sykepleiernes rapporter og det totale fraværet av objektive medisinske bevis, etterlater liten tvil om at det dreier seg om et bevisst forsøk på å konstruere en falsk fortelling, i ettertid brukt til å legitimere en tvangsinnleggelse uten medisinsk eller juridisk grunnlag, og som forvandler et angivelig terapeutisk tiltak til en tvangsmessig praksis kamuflert i medisinsk språk.
Enda mer alvorlig er at akuttavdelingen senere forkastet disse beretningene og nektet å gjennomføre noen etterforskning eller gjennomgang av overvåkingskameraer som kunne vise hvordan den skadelidte ble fraktet inn og ut. Dette forsterker mistanken om en bevisst dekning av alvorlige overgrep mot den skadelidte.
Juridiske og etiske brudd
Dokumentene peker på flere klare mangler i tvangsinnleggelsesprosessen utført av legevakten Aker:
Manglende medisinsk grunnlag: Ingen kliniske rapporter eller undersøkelser ble lagt frem som begrunnelse for anestesi eller tvangsinnleggelse. Borgerens oppførsel under hele hendelsen var rolig, med vennlig kommunikasjon, full bevissthet, logisk respons og kontinuerlig samarbeid, uten noen indikasjoner på fare eller kognitiv svikt.
Diagnose uten klinisk vurdering: Lege Marie Veland beskrev borgeren som å ha "påstått akutt psykose" basert på hevnrelaterte rapporter fra kommunens lege og andre parter som borgeren tidligere hadde klaget på, uten medisinsk undersøkelse eller uavhengig vurdering, ifølge dokumenter publisert på Helserett. Samtidig bekreftet fem sykepleiere i sine rapporter borgerens fullstendige bevissthet, rolige adferd, vennlighet, logiske responser og samarbeid, uten symptomer som samsvarte med den påståtte diagnosen.
Hevnmotivert beslutning med institusjonell støtte: Informasjonen som lå til grunn for tvangsinnleggelsesbeslutningen stammet fra aktører som tidligere var anklaget for og dokumentert involvert i alvorlige overgrep, uten at disse ble gjenstand for noen uavhengig etterforskning eller reell ansvarliggjøring. Fraværet av etterforskning peker mot et mønster av stilltiende medvirkning og institusjonell støtte fra helsemyndighetene under statsforvalteren i Oslo, som muliggjorde at hevnhandlinger ble omgjort til organiserte og administrativt beskyttede tiltak, snarere enn å bli stanset og gransket.
Manglende dokumentasjon av transport og anestesi: Akuttledelsen nektet å åpne en rettferdig etterforskning og hindret innsyn i lydopptak og overvåkingskameraer som dokumenterte at borgeren gikk inn i helsesenteret ved full bevissthet og ble transportert ut bevisstløs i rullestol, til tross for sykepleierrapporter som bekreftet hans fulle bevissthet og samarbeid.
Ignorerte alternative behandlinger: Selv om man skulle akseptere de påståtte helseproblemene, krever loven at alternative løsninger vurderes før tvangsinnleggelse, inkludert frivillig behandling, hjemmeoppfølging eller eksterne tjenester, i henhold til Psykisk helsevern-loven (§3-2). Disse alternativene ble ikke vurdert eller gjennomført.
Det er bemerkelsesverdig at akuttavdelingsleder Katia Monclair gjentatte ganger sendte dokumenter og offisiell korrespondanse med uriktige datoer. Det første dokumentet ble mottatt 13. oktober 2025, altså to måneder etter at de opprinnelige klagene ble sendt inn, men dokumentet angir en dato som 28.08.2025, en dato som verken samsvarer med den faktiske utsendelsen eller leveringen.
Dette mønsteret gjentok seg senere, etter at Monclair motsa sine tidligere løfter. SMS, kommunikasjonen viser de faktiske tidspunktene for svarene og den faktiske tidslinjen for hendelsene, der hennes andre svar ble sendt 7. november 2025, mens dokumentet formelt angir datoen 21. oktober 2025, uten noen forklaring på denne manipuleringen av datoene.
Denne gjentatte praksisen med å oppgi misvisende datoer reiser alvorlige spørsmål om troverdigheten til de offisielle dokumentene og de reelle intensjonene bak disse handlingene. Den styrker mistanken om et forsøk på å skape en offisiell historikk som samsvarer med administrasjonens interesser, eller for å skjule de faktiske bruddene den fornærmede ble utsatt for.
Denne meldingen viser en skarp kontrast mellom de annonserte løftene og de faktiske handlingene. Akuttavdelingslederen, Katia Monclair, kontaktet den fornærmede på en vennlig måte, uttrykte full respekt for pasientenes rettigheter og deres klagerett, og innrømmet at den tidligere medisinske rapporten var skrevet på en hevnende og uprofesjonell måte. Hun forpliktet seg i samtalen til å korrigere rapporten og levere de originale lydopptakene av samtalene. Monclair erkjente også at det var mangelfull informasjon og understreket behovet for en undersøkelse av saken rundt transporten av den fornærmede i rullestol, inkludert årsakene og motivene bak, samt hvor bevisene for de påståtte, uverifiserte fortellingene i rapporten befant seg.
Men to uker senere motsa lederen sine tidligere løfter, og nektet å korrigere rapporten eller levere noen opptak, og nøt seg med et formelt brev som oppfordret den fornærmede til å sende klagen til Statsforvalteren i Oslo. Hennes svar var helt annerledes enn det hun hadde gitt inntrykk av under samtalen, noe som tydelig indikerer at beslutningen ikke var individuell, men basert på instruksjoner fra høyere helsemyndigheter, og at de involverte institusjonene ikke tillot noen intern korrigering eller reell ansvarliggjøring.
Det som gjør saken enda mer alvorlig, er at denne gjentatte metoden å sende meldinger som henviser til helsemyndighetene hos Statsforvalteren i Oslo i stedet for å iverksette interne korrigerende tiltak fulgte alle overtredelsene den fornærmede ble utsatt for, som et tydelig uttrykk for straff eller åpen hevn. Dette reflekterer et systematisk mønster for å dekke over ulovlige eller uetiske handlinger, og reiser alvorlige spørsmål om helsemyndighetene hos Statsforvalteren i Oslo sitt ansvar for å muliggjøre disse overtredelsene.
Et mønster av gjentatte brudd
Dokumentene tyder på at hendelsen er en del av et mønster siden 2022, der enkelte leger og ansatte har utnyttet sine posisjoner til å gjennomføre straffetiltak mot journalisten som avslørte overgrep, inkludert koordinering mellom ulike helse- og kommunale enheter, ifølge offisielle dokumenter.
Dokumentene indikerer at hendelsen juli 2025 ikke var medisinsk nødvendig, men et hevntiltak mot en journalist som dokumenterte korrupsjon i Oslos helsesystem. Enkelte ansatte misbrukte sin myndighet, gjennomførte tiltak uten juridisk eller faglig grunnlag, og brøt pasientens rettigheter til helsehjelp og medisinsk nøytralitet.
Saken understreker behovet for en uavhengig granskning, åpenhet og klare prosedyrer for å sikre at helsesystemet ikke misbrukes som et verktøy for personlig hevn eller administrativ straff mot enkeltpersoner eller journalister .
Disse tekstmeldingene viser en klar skriftlig kommunikasjon mellom den fornærmede og akuttavdelingsleder Katia Monclair, før hun senere endret sitt standpunkt fullstendig. I meldingene bekrefter Monclair at hun har mottatt den fornærmedes tidligere e-poster og SMS, og at hun forstår den belastende situasjonen han befinner seg i. Hun lover å følge opp forespørselen hans og sende lydopptakene fra samtalene med legevakten, samtidig som hun presiserer at prosessen vil ta tid for å hente ut og konvertere filene. I en av meldingene foreslår hun også å ringe ham på nytt for oppfølging og bekreftelse.
Disse meldingene utgjør bevis på et tydelig, oppriktig løfte fra akuttavdelingslederens side, som reflekterer respekt for den fornærmedes rettigheter og forpliktelser om å sikre innsyn og korrigering. Kontrasten blir imidlertid tydelig senere, da Monclair nektet å etterkomme løftene, og begrenset seg til et formelt brev som henviste den fornærmede til Statsforvalteren i Oslo. Dette viser et betydelig gap mellom det som ble lovet og den faktiske praksisen.
Dokumentasjonen viser at hendelsesforløpet eskalerte gjennom den aktuelle legen, som overtok kontoret til den pensjonerte legen ved Skøyen Helsesenter i 2022 og 2023. Dokumenter og vitneutsagn indikerer at hans administrative innflytelse ble brukt på en måte som skapte et klima av press og skremsel, ved å bruke enkelte helsearbeidere som redskaper for urettmessig påvirkning, etter at det dukket opp pålitelige opplysninger som stilte spørsmål ved lovligheten og sikkerheten i hans yrkesutøvelse.
Disse forholdene viser en kompleks bakgrunn som illustrerer hvordan misbruk av helsemyndighet kan bli et uetisk virkemiddel som påfører pasienter psykisk, moralsk og samfunnsmessig skade. Det har blitt rapportert om forsøk på å stigmatisere enkelte pasienter med psykiske betegnelser som ikke var basert på korrekte medisinske vurderinger, samt utarbeidelse av rapporter med straffende eller sjikanerende karakter, som fremstår som reaksjoner på at pasientene uttrykte fakta eller informasjon som ikke ble ønsket av enkelte ansvarlige.
Dokumentasjonen viser også bevisste forsøk på å true og stilne journalister og kritikere som avslørte eller dokumenterte overgrepene, inkludert implisitte trusler og press for å hindre publisering og undersøkelser, med mål om å hindre sannhetens fremkomst og beskytte visse myndigheters interesser.
Dokumentasjonen av denne saken reiser også spørsmål om lik anvendelse av lovverket i Oslo, spesielt overfor pasienter med utenlandsk bakgrunn, der det rapporteres om forskjellsbehandling som undergraver deres rettigheter og menneskelige verdighet. Dette viser et potensielt mønster der enkelte borgere ikke blir anerkjent som fulle rettssubjekter, til tross for at de har de samme juridiske rettigheter som andre, slik grunnloven fastslår når det gjelder likhet og beskyttelse av alle borgeres grunnleggende rettigheter.
Denne helheten reiser grunnleggende spørsmål om prosedyrsikkerhet, rettssikkerhet og skillet mellom medisinsk myndighet og individets rettigheter, og understreker behovet for en uavhengig gjennomgang for å sikre at helseinstitusjoner ikke blir brukt i praksiser utenfor sitt profesjonelle og humanitære rammeverk i Oslo.
