Komitéens møte endte med unnvikelse og ansvarsfraskrivelse
Ansatte i helsesektoren i Oslo bruker trusler og bøllete oppførsel.
Dato for hendelsen: 11. september 2025
Klokkeslett for hendelsen: 10:30
Sted for hendelsen: Diakonhjemmet Sykehus, Oslo, Norge
Forskjønnelse av rapporten for den formelle komiteen: En mekanisme for å skjule brudd og manipulere fakta
Da saken kom til Kontrollkommisjonen, var målet ikke å stille sykehuset til ansvar eller undersøke bruddene, men å begrense skandalen og gi den et formelt, tilsynelatende uavhengig dekke. Fra starten var det tydelig at kontrollen ikke var objektiv, men en byråkratisk prosess som skulle justere fortellingens ytre form, mens de faktiske overgrepene forble uadressert.
Kommisjonslederen, Elisabeth Grøndahl, viste fra begynnelsen en klar unnvikelse av sitt tilsynsansvar, og unnskyldte seg under hver kontakt med at hun «var på flyplassen». Under selve møtet ble det tydelig at hun truet med å avbryte og avslutte møtet. Fokuset var på å presentere en språklig redigert rapport, i stedet for å diskutere den opprinnelige rapporten som inneholdt grovt uprofesjonelle uttrykk, sjokkerende motsetninger og udokumenterte påstander. Denne endringen var rent formell, med hensikt å skjule de egentlige motivene og unngå å adressere bruddene.
En lege uten tilknytning: Et symbolsk alibi for å dekke over brudd og legge ansvaret på en annen part
Ledelsen ved psykiatrisk avdeling på Diakonhjemmet Sykehus hentet inn en lege med utenlandsk bakgrunn, noe som er et sjeldent tilfelle i denne avdelingen. Legen ble brukt som en frontfigur for å presentere en ny rapport. Målet med rapporten var ikke å gi en uavhengig medisinsk vurdering, men heller å gi et skinn av legitimitet til en rapport som var skrevet på forhånd, og overføre ansvaret for en sak legen ikke hadde kjennskap til.
Under møtet, etter at legen innså at saken var mistenkelig og inneholdt flere brudd, innrømmet legen som deltok i komiteen åpent at han:
ikke var kjent med hendelsene,
ikke hadde møtt den berørte personen,
ikke hadde utført noen klinisk vurdering.
at han hadde skrevet rapporten basert på instruksjoner fra sykehusledelsen.
Denne utviklingen gjør rapporten til et administrativt dokument som støtter beslutninger som allerede var tatt, snarere enn å være en objektiv medisinsk vurdering.
Spørsmålet som ikke kan ignoreres:
Hvorfor ble en lege, som ikke har noen tilknytning til saken, involvert som ansiktet for å utarbeide en rapport som mangler vitenskapelig grunnlag, er partisk og lite troverdig, og som ikke er i stand til å vurdere de faktiske omstendighetene? Hvordan kan en slik rapport anses som pålitelig eller objektiv, mens medisinsk team skjulte seg og nektet å møte den berørte personen etter å ha gjennomført tvangsinnleggelsen og utarbeidet sine hevnfulle rapporter?
Vitnet den 05.12.2025
Det som fant sted innenfor rammen av helsemyndighetene i Oslo mellom 2022 og 2025, avdekker en rekke systematiske, bekymringsfulle og uprofesjonelle praksiser. Enkelte helseinstitusjoner, som i utgangspunktet skal være organer for omsorg og behandling, og som skal arbeide i tråd med loven, medisinsk etikk, menneskelig verdighet, prinsippet om ikke å skade, krav om informert samtykke, og forbli uavhengige av personlige lojaliteter, ble i konkrete tilfeller omgjort til redskaper med et autoritært preg. De ble brukt til straff og hevn i stedet for å behandle pasienter, noe som reiser alvorlige spørsmål om hvordan medisinsk makt utøves og hvor grensene går. I enkelte hendelser fremsto lojalitet til ansvarlige personer som viktigere enn juridiske og faglige hensyn, noe som tegner et urovekkende bilde av myndigheter som er ment å beskytte borgere, ikke forfølge dem.
Det er vanskelig å forestille seg at slike handlinger kan gjennomføres av helsepersonell, kommunale myndigheter eller sykehus uten en form for oppildning, institusjonell dekning eller stilltiende støtte fra tilsynsorganer. Dette peker på strukturelle svakheter i ansvarliggjøringssystemet og understreker behovet for reell, uavhengig kontroll som sikrer at medisinsk makt brukes ansvarlig og ikke selektivt.
Hva er den vitenskapelige eller etiske verdien av en rapport som omtales som medisinsk, men som er fullstendig frakoblet medisinske og humanitære prinsipper, formulert i et språk som ikke reflekterer noen forpliktelse til etiske standarder, og utstedt av en institusjon med en problematisk historikk preget av kritiserte praksiser og overgrep?
Hvor pålitelig er diagnoser eller vurderinger som forvandles fra kliniske verktøy til anklagende dokumenter, der en terapeutisk tilnærming erstattes av kriminalisering av legitim kritikk, og der sykdomsbeskrivelser brukes til å undergrave journalisters arbeid eller bringe enkeltpersoner til taushet, ledsaget av gjentatte antydninger basert på identitet eller etnisk og kulturell bakgrunn, fremfor faktisk helsetilstand, i et farlig skred som knytter ytringsfrihet til patologisk stigmatisering?
Når medisinske rapporter inneholder uetiske kommentarer, hevnpregete anklager og påstander uten dokumenterte fakta, og dokumentet forvandles fra et vitenskapelig redskap til et autoritært middel for press eller indirekte trusler med sikte på å tilsløre sannheten, blir det legitimt å spørre om vurderingen fullstendig har forlatt sitt vitenskapelige, etiske og medisinske spor og i stedet blitt et administrativt kontrollverktøy kamuflert i falsk profesjonelt språk.
Hvordan kan man ha tillit til et medisinsk team som fraskriver seg ansvar, unngår møter med berørte borgere eller tilsynsmyndigheter, og forskanser seg bak administrative kontorer i stedet for å stå til ansvar for sine beslutninger? Og hvordan kan et slikt team tas alvorlig når det skyver ansvaret over på en lege uten direkte tilknytning til saken, i det som fremstår som et åpent forsøk på å unngå en ubehagelig konfrontasjon?
Helseinstitusjoner bygget på tillit og integritet kan ikke tillate slike avvik uten grundige og uavhengige gjennomganger som sikrer den medisinske prosessens integritet, beskytter individers rettigheter og forhindrer at helsesektoren glir over i et verktøy for oppgjør eller knebling av kritiske stemmer.
Når helseinstitusjoner og overordnede myndigheter i Oslo blir en del av en eskalerende prosess, og et system opprettet for å beskytte pasienter i enkelte tilfeller brukes som pressmiddel, oppstår et administrativt mønster som minner om lukkede nettverk som misbruker sin makt til å bringe kritikere til taushet, undergrave offentlig tillit og skjule sannheten bak formelle prosedyrer.
I stedet for å åpne en fullstendig og objektiv etterforskning av de påpekte overgrepene, deltok enkelte øverste tilsynsorganer i tiltak som kan tolkes som eskalerende, kanskje som følge av feilvurderinger eller en ubalansert tillit til én enkelt fortelling, noe som gir inntrykk av at det ble gitt grønt lys til handlinger som tidligere var gjenstand for gransking eller tvil.
Helsemyndighetene i Oslo kommune, fra kommunelegen via administrasjonen og ledelsen for akuttberedskap til Diakonhjemmet sykehus, som tidligere hadde erkjent feil og forsøkt å rette dem, fikk et plutselig grønt lys. I dag er disse aktørene de som signerer formelle vedtak av hevnpreget karakter, støttet av signaler fra helsemyndighetene hos Statsforvalteren, noe som tydeliggjør hendelsesforløpet og avdekker hvem som bar ansvaret for å omgjøre systemsvikt til institusjonaliserte, hevnpregete beslutninger.
Ofte treffes raske og bastante avgjørelser, særlig når det gjelder saker som involverer dokumenterte overtramp begått av en lege som utnyttet svakheter i klagesystemet hos Statsforvalteren i Oslo, mens de samme standardene er fraværende når klager fra berørte borgere behandles.
Selv om tilsynsmyndigheter offentlig hevder at deres rolle er å beskytte pasienter, undersøke klager og styrke offentlig tillit, reiser de foreliggende fakta alvorlige spørsmål om hvorvidt disse prinsippene faktisk etterleves, og om de anvendes likt eller selektivt.
Disse utviklingene avdekker et annet bilde og reiser grunnleggende spørsmål
Oppfylte myndighetene sin reelle rolle
Ble klagene behandlet med alvor, eller ble det lagt uforholdsmessig stor vekt på legens versjon, der han hevder at alle hans pasienter lyver, mens han selv forfalsker vurderinger, og der ytterligere overgrep ble muliggjort gjennom dokumenter brukt til press og utpressing med sikte på underkastelse og taushet
Var beslutningene og svarene i samsvar med generelle prinsipper som gjelder for alle, eller finnes det tegn på selektiv anvendelse av regelverket.
De tilgjengelige offisielle dokumentene inkludert korrespondanse brev og svar både publiserte og upubliserte viser at borgeren har fremlagt bevis opptak meldinger og presise datoer mens motparten valgte fornektelse eller ignorering og unngikk å ta ansvar i skriftlig kommunikasjon Som følge av dette forverret situasjonen seg og tok farlige retninger og eskalerende former som indikerer at borgeren ble utsatt for oppfordring til vold mot ham bedøvelse og tvangstransport i en kontekst som kan forstås som et forsøk på å bringe ham til taushet og skremme ham.
Disse hendelsene avdekket mønstre i bruken av makt som går utover dens lovbestemte funksjon og viste tydelige strukturelle svakheter i etterforsknings og ansvarlighetsmekanismer siden 2022 Bruken av tvangsinnleggelse maktanvendelse og misbruk av personlig identitet og medisinske journaler samt utnyttelse av antydninger knyttet til etnisk eller kulturell bakgrunn som pressmidler kan ikke forstås som individuelle feil men som indikatorer på en dyp institusjonell svikt i tilsynssystemet Denne saken er ikke et isolert tilfelle men et alvorlig varsel om svekkede rettssikkerhetsgarantier fravær av reell uavhengig kontroll og de påfølgende risikoene dette medfører for åpenhet ansvarlighet og beskyttelsen av rettigheter og friheter i Oslo.
"Hendelsene som fant sted under møtet i kontrollkommisjonen avdekker nødvendigheten av å opprette en uavhengig komité for å etterforske manipulasjon og partiskhet, for å sikre integritet og åpenhet i prosessene."
I en bredere sammenheng: Misbruk av medisinsk autoritet som et straffende verktøy
Det som avdekkes her, viser et institusjonelt mønster:
medisinske rapporter skrives på forhånd og uten klinisk grunnlag,
tvang brukes uten medisinsk behov,
lukkede journaler gjenåpnes av involverte ansatte,
og tilsynsprosessen manipuleres for å hindre ansvarliggjøring.
Dette samsvarer med det internasjonale begrepet «Punitive Psychiatry» straffende psykiatri, hvor psykiatri brukes til press og sanksjonering, ikke behandling.
Analytisk oppsummering
Materialet avdekker et lukket system der tilsynsorganene ikke utøver kontroll, men fungerer som aktive medvirkere i beskyttelsen av overgrep.
Tilsynsmyndighetene har ikke bare sett bort fra forholdene, men har gitt administrativ dekning og fullmakter som muliggjorde lovstridige praksiser, i fravær av reell ansvarliggjøring.
Tilsynskomiteene har blitt redusert til formelle fasader, brukt til å legitimere beslutninger som i realiteten synes å være tatt på forhånd, fremfor å gjennomføre uavhengige undersøkelser.
Psykiatrien er blitt brukt som et tvangs, og kontrollverktøy, løsrevet fra vitenskapelige og etiske prinsipper, med sikte på å disiplinere og bringe til taushet snarere enn å behandle.
Innsyn er systematisk blokkert, advokater er holdt utenfor, og dokumentasjon er tilbakeholdt som del av en bevisst strategi for å hindre uavhengig etterprøving.
De reelt ansvarlige har skjult seg bak administrative strukturer konstruert av tilsynsorganene selv, noe som har skapt et system som opererer målrettet og bevisst i strid med regelverket, uten frykt for konsekvenser.
Dette avdekker et akutt behov for en uavhengig og helhetlig gjennomgang av tilsynsorganenes rolle og praksis.
For å forstå alvoret i mønstrene som avdekkes i denne saken, er det nødvendig å se dem i lys av historiske erfaringer med misbruk av psykiatrien som maktinstrument.
Historien viser at misbruk av medisinsk autoritet for å stemple individer som «sinnssyke» til uprofesjonelle eller politiske formål ikke er et nytt fenomen. Slik det også har kommet til uttrykk i denne saken, viser flere historiske erfaringer at psykiatrien gjennom tidene har blitt brukt som et verktøy for å undertrykke og delegitimere enkeltpersoner.
I det tidligere Sovjetunionen ble det såkalte straffepsykiatriske systemet brukt for å klassifisere politiske dissidenter som «treg schizofreni», noe som fratok dem friheten og førte til tvangsinnleggelse i psykiatriske institusjoner uten vitenskapelig grunnlag. I Nazi-Tyskland ble psykiatriske diagnoser brukt til å legitimere T4-programmet, som omfattet tvangssterilisering, mishandling og i mange tilfeller drap på tusenvis av personer som ble stemplet som «uverdig liv».
Villedning av advokatene: Et forsøk på å skjule resultatet av møtet
Etter møtet utførte kommisjonsleder Elisabeth Grøndahl en rekke handlinger som indikerer bevisst manipulering. Hun nektet å gi møteutfallet til advokatene eller den berørte.
Da den berørte ringte, hevdet hun at hun ikke husket saken, samtidig som hun innrømmet at saken var avgjort til sykehusets fordel rett etter møtet.
Hun opplyste deretter at saken ble sendt direkte til advokat Erlend Liaklev Andersen.
Advokatene Erlend Liaklev Andersen og Arne Petter Byre Sandvik ble deretter møtt med utsettelser og ignorering, noe som viser en tydelig motvilje mot transparens eller ansvarlighet. Dette er ikke et enkelttilfelle, men en del av et system som beskytter seg selv.
Faktiske forhold avdekker at lederen for kontrollkommisjonen, Elisabeth Grøndahl, spilte en sentral rolle i å villede de involverte partene og hindre utlevering av ethvert reelt resultat. Til tross for at hun i en telefonsamtale bekreftet at beslutningen ble overlevert umiddelbart etter komitémøtet til advokat Erlend Liaklev Andersen, unnlot hun senere enhver form for formell oppfølging eller skriftlig dokumentasjon som kunne bekrefte dette. Gjennom en kort SMS henviste Grøndahl den berørte personen til advokaten «for videre oppfølging», i det som fremstår som et forsøk på å pulverisere ansvar og tømme prosessen for reell transparens.
Denne fremgangsmåten fulgte etter en rekke gjentatte e-poster fra den berørte personen, sendt i møte med et uberettiget og vedvarende taushetsmønster. Grøndahl unnlot å svare i perioden fra komitémøtet 11. september 2025 til 6. november 2025, da en oppfølgingsmelding først ble sendt etter det som fremstår som en bevisst og strategisk forsinkelse. Dette mønsteret peker mot en målrettet strategi basert på trenering og desinformasjon, med sikte på å forhindre utlevering av resultater og blokkere enhver form for reell ansvarliggjøring.
I realiteten ble kontrollkommisjonen dermed omgjort fra et tilsynsorgan til et instrument for tildekking av fakta snarere enn avdekking. Til syvende og sist mottok ingen parter noen formell beslutning, dokumentasjon eller protokoll knyttet til kommisjonens møte. Dette bekrefter at hele prosessen endte uten konklusjoner, uten referater og uten offentliggjorte vedtak i et åpenbart brudd med grunnleggende prinsipper om åpenhet, og som en bevisst reduksjon av møtet til et rent symbolsk tiltak uten rettslig eller tilsynsmessig effekt.
Den 19. november 2025 opplyste advokat Erlend Liaklev Andersen at han ikke hadde mottatt noen respons eller kopi av komiteens beslutning, noe som tydelig viser vedvarende vanskeligheter med å få tilgang til offisielle dokumenter knyttet til saken, til tross for at lederen for kontrollkommisjonen, Elisabeth Grøndahl, hevdet at beslutningen ble overlevert til advokaten umiddelbart etter at komitémøtet ble avsluttet samme dag.
Den 25. november 2025 tok advokatkontoret til Erlend Liaklev Andersen på nytt kontakt med komitéleder Elisabeth Grøndahl via e-post for å etterspørre eventuelle dokumenter eller en kopi av komiteens beslutning, i strid med det hun tidligere hadde hevdet, nemlig at beslutningen var overlevert umiddelbart etter at komitémøtet ble avsluttet.
Da advokaten selv ba om vedtaket som angivelig skulle ha blitt overlevert til ham, fremla komitélederen Elisabeth Grøndahl verken noen kopi eller noen forklaring. I stedet svarte hun med en unnvikende og villedende formulering der hun viste til at det hadde skjedd et «advokatbytte i saken», og hevdet at vedtaket derfor var sendt til en annen part, uten å angi hvem og uten å legge frem dokumentasjon.
Med dette uklare og motstridende svaret ble alle involverte parter samtidig villedet, og sluttresultatet var det samme: Verken noen advokat eller den berørte selv mottok noe formelt vedtak.
Dette mønsteret av systematisk unnvikelse og gjensidig motstridende forklaringer fremstår ikke som tilfeldig, men reiser alvorlige spørsmål om hvorvidt hendelsesforløpet var del av en koordinert prosess, muliggjort eller støttet av overordnede helsemyndigheter, snarere enn korrigert eller stanset.
Komitelederen har nektet å kommunisere med advokater eller sende dokumenter knyttet til saken. Dette fremkommer tydelig gjennom de gjentatte forsøkene fra advokat Arne Petter Byre Sandvik på å få kontakt med komiteen, uten å få svar. Selv etter å ha forsøkt å nå ut til andre medlemmer i Kontrollkommisjonen, har det vist seg svært vanskelig å få tilgang til offisiell informasjon.
Vedtaket fra 2022, fattet av Sofie Scott og Sara Cecilie Solheim, tok ikke for seg kjernen i klagen mot legen. I stedet ble spørsmålet om journalføring gjort til et parallelt prosessuelt spor som i praksis fungerte som en avledning fra reell ansvarliggjøring.
I stedet for å undersøke dokumentert og ikke saksrelevant manipulering, ble dette sporet brukt som begrunnelse for å avslutte saken, samtidig som legen ble gitt fullmakter som muliggjorde bruk av pasientjournalen som et middel for press og underordning.
Resultatet var ikke vern av den berørtes rett til helsehjelp, men en institusjonell praksis der journalen ble instrumentalisert for å bringe saken til taushet. Dette peker utover enkeltvedtakets svakheter og viser et strukturelt mønster, der manglende effektivt tilsyn muliggjorde senere gjentakelser.
Rollen til Saksbehandler
Det er bemerkelsesverdig at den aktuelle saksansvarlige hos Statsforvalteren i Oslo, samme person som utarbeidet det formelle dokumentet nevnt ovenfor, ga den involverte legen, som har vært engasjert i disse bruddene siden 2022 eksklusiv tilgang til den medisinske journalen (09.08.2022 / 2020/531). Dette kan ses som en implisitt godkjenning av overtredelsene, ettersom journalen ble brukt som et verktøy for press, manipulering og ærekrenkelse, med støtte fra lokale myndigheter for å iverksette sanksjoner mot den berørte personen. Denne avgjørelsen ga den kontroversielle legen mulighet til å eskalere hendelsene på en farlig måte, noe som tydelig illustrerer brudd på maktgrenser og rettslige rammer, samtidig som det reiser alvorlige spørsmål om saksansvarliges rolle i å tillate at slike praksiser fortsatte over flere år, til tross for myndighetenes kjennskap til dem.
Offisielle praksiser og formelle prosedyrer
Da klagen ble sendt til helseforvaltningen hos Statsforvalteren i Oslo, tok ikke Diakonhjemmet sykehus eller noen av de involverte instansene noen reelle skritt for å kontakte den berørte eller svare på klagene som ble fremsatt. De svarene som ble gitt var formelle og overfladiske, og reflekterte ikke en grundig etterforskning eller detaljert behandling av saken. I tillegg inneholdt ikke de iverksatte tiltakene og svarene noen faktisk lovhåndhevelse, men fremsto som formelle prosedyrer ment å gi et tilsynsmessig preg uten konkret handling for å løse saken.
Konklusjoner og resultater
Denne saken reiser alvorlige spørsmål om helseforvaltningens rolle hos Statsforvalteren i Oslo i å sikre beskyttelsen av de berørtes rettigheter. Selv om de offisielle svarene kan ha fremstått som om de ble gitt i samsvar med gjeldende lovverk, avslører virkeligheten en bekymringsfull mangel på effektivitet i prosessene og mangel på transparens i håndteringen av disse sensitive sakene. I tillegg øker sykehusets og helseforvaltningens stillhet om legens rolle i oppvigling og ærekrenkelse, samt fraværet av svar fra komiteen for tvangsinnleggelse, mistanken om mulig samarbeid mellom de involverte partene.
Situasjonen er nå så tydelig at den ikke lenger krever punktskrift for at enkelte skal forstå eller erkjenne den.
Advokat Erlend Liaklev Andersen
Advokat
Arne Petter Byre Sandvik
Advokat
Erkjenning og tiltak iverksatt av Diakonhjemmet sykehus
Den 28. august 2025 erkjente Diakonhjemmet sykehus å ha åpnet den medisinske journalen til den berørte personen, etter at den tidligere hadde vært offisielt lukket, og ga begrunnelser som ikke er juridisk forsvarlige.
Det som er bekymringsfullt, er at denne handlingen ikke skjedde isolert; tidslinjen og tilgjengelige bevis tyder på at det var en viss grad av støtte og innsikt fra de høyeste helsemyndighetene hos Statsforvalteren i Oslo. Åpningen av journalen skjedde etter at klager om legen som hadde påvirket myndighetene ble lagt frem, og det ble samarbeidet med legen for å bruke den berørte personens medisinske journal som et pressmiddel for å tvinge vedkommende til stillhet og hindre at dokumenter og fakta ble offentliggjort, samtidig som legen fikk eksklusiv tilgang til journalen.
Hendelsen avdekker betydelige svakheter i tilsynet, der de formelle begrunnelsene ga et skinn av legitimitet, selv om de ikke dekker de faktiske bruddene. Dette gjør ansvaret delt mellom sykehuset og de myndighetene som godkjente tiltaket.
Utnyttelse og juridiske brudd
Den medisinske journalen som ble åpnet på nytt, ble brukt som et verktøy for manipulering av data og press mot den berørte personen. Denne handlingen var ikke tilfeldig eller uplanlagt, men var et resultat av tiltak støttet av enkelte parter i helsevesenet, noe som reiser alvorlige spørsmål om mulig ulovlig koordinering i beslutningstakingen.
Gjennom gjennomgang av hendelser fremkommer det at helsemyndighetene fortsatt bruker de samme metodene mot kritikere, ved å utnytte personlige og medisinske opplysninger som et pressmiddel gjennom de tradisjonelle kanalene knyttet til journalen eller «det medisinske magasinet». Disse praksisene fremstår ikke som enkelttilfeller, men som et gjentakende mønster.
Den aktuelle saksansvarlige, som tidligere ga legen eksklusiv tilgang til pasientjournalen, som senere ble brukt til press og ærekrenkelse fremstår nå som en nøytral tilsynsinstans, til tross for sin direkte rolle i å muliggjøre disse overgrepene. Tiltakene ser lovlige ut på papiret, men brukes i praksis til å stilne kritiske stemmer og unngå reell ansvarliggjøring.
Dette mønsteret reiser grunnleggende spørsmål om maktens grenser, og om lovverket brukes til beskyttelse og ansvarlighet, eller som påskudd for å legitimere pressmetoder som bryter med grunnleggende etiske prinsipper i helseforvaltningen.
Også i Skandinavia finnes det mørke kapitler: både i Sverige og Danmark ble det på 1900 tallet gjennomført omfattende programmer for tvangssterilisering av personer definert som «åndssvake» eller «psykisk syke». Disse vurderingene baserte seg ofte på sosiale og politiske kriterier snarere enn medisinske standarder, med mål om å kontrollere samfunnets sammensetning.
Disse historiske eksemplene viser et tydelig mønster: når psykiatrien avviker fra sine vitenskapelige prinsipper, kan den bli et redskap for makt og hevn. Misbruk av medisinsk autoritet har historisk ført til frihetsberøvelse, tvangsinnleggelse, tap av borgerrettigheter og i verste fall tap av liv.
Historiske erfaringer med misbruk av psykiatrien som et politisk og sosialt verktøy, samt som et autoritært, undertrykkende og skremmende instrument, gir et klart eksempel på hva som kan skje når medisinsk myndighet avviker fra vitenskapelige standarder. Hendelser som har funnet sted i Ullern, Frogner, legevakten Aker, Diakonhjemmet sykehus og Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen i Oslo illustrerer hvordan mangel på integritet, åpenhet og etterlevelse av vitenskapelige prinsipper i medisinsk praksis kan skade mennesker, begrense frihet, frata rettigheter og pålegge uberettigede tvangstiltak.
Samtidig, midt i unnlatelse og stillhet fra helsemyndighetene inkludert Statsforvalteren i Oslo, som har det overordnede tilsynsansvaret, øker risikoen for at individers rettigheter blir tilsidesatt. Dette viser at fenomenet ikke bare er teoretisk eller historisk, men har reelle konsekvenser i dagens helsevesen i Oslo, og understreker det presserende behovet for effektivt tilsyn og streng håndheving av vitenskapelige, etiske og juridiske standarder i medisinsk praksis, for å sikre at medisinsk autoritet aldri brukes til å skade mennesker eller undergrave deres rettigheter.
Dermed ble selve hendelsene et klart bevis på riktigheten av det som tidligere var publisert; helsemyndighetenes bruk av tvangsinnleggelse bekreftet bare de dokumenterte overgrepene, og utgjør et levende eksempel på brudd på pasientrettigheter og gjeldende lover i Oslo, når medisinsk makt utøves uten rettslige garantier og uavhengig tilsyn.
Aktion T4 programmet er et historisk varsel om hvordan medisin kan misbrukes som et maktinstrument uten rettslig kontroll.
Dette bildet representerer fødselen av menneskerettighetsbevegelsen i Sovjetunionen, som svar på misbruk av psykiatrien som et verktøy for politisk undertrykkelse. Forfølgelsen starter med kriminalisering av meninger, deretter stempling som sykdom, og ender i tvungen frihetsberøvelse utenfor lovens rammer.
Politiske fanger i Sovjetunionen ble holdt på psykiatriske institusjoner på grunn av sine opposisjonelle holdninger, et historisk eksempel på bruk av psykiatrisk diagnostisering som et politisk undertrykkelsesverktøy i stedet for helsehjelp.
Et psykiatrisk sykehus i sovjettiden, hvor psykiatriske institusjoner ble brukt som et verktøy for å plassere politiske dissidenter under såkalte medisinske diagnoser.
Dette dokumentet, datert 1. september 1939, utgjør en direkte fullmakt fra den øverste politiske ledelsen i Nazi-Tyskland, som ga utpekte leger ekstraordinære fullmakter til å treffe avgjørelser om liv og død for pasienter klassifisert som «uhelbredelig syke», basert på subjektiv medisinsk vurdering. Dokumentets betydning ligger ikke bare i ordlyden, men i dets konsekvenser: medisinsk diagnostikk ble omgjort til et maktinstrument, og bestemte grupper ble fratatt rettslig beskyttelse i fravær av uavhengig vitenskapelig og juridisk kontroll. Det står som et tydelig historisk eksempel på hvordan psykiatrien og den medisinske institusjonen kan brukes som redskaper for kontroll og undertrykkelse, snarere enn omsorg og beskyttelse.
Elisabeth Grøndahl Advokat og Kommisjonsleder ved Diakonhjemmet Sykehus, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen.
Dokumentasjonen viser at hendelsesforløpet eskalerte gjennom den aktuelle legen, som overtok kontoret til den pensjonerte legen ved Skøyen Helsesenter i 2022 og 2023. Dokumenter og vitneutsagn indikerer at hans administrative innflytelse ble brukt på en måte som skapte et klima av press og skremsel, ved å bruke enkelte helsearbeidere som redskaper for urettmessig påvirkning, etter at det dukket opp pålitelige opplysninger som stilte spørsmål ved lovligheten og sikkerheten i hans yrkesutøvelse.
Disse forholdene viser en kompleks bakgrunn som illustrerer hvordan misbruk av helsemyndighet kan bli et uetisk virkemiddel som påfører pasienter psykisk, moralsk og samfunnsmessig skade. Det har blitt rapportert om forsøk på å stigmatisere enkelte pasienter med psykiske betegnelser som ikke var basert på korrekte medisinske vurderinger, samt utarbeidelse av rapporter med straffende eller sjikanerende karakter, som fremstår som reaksjoner på at pasientene uttrykte fakta eller informasjon som ikke ble ønsket av enkelte ansvarlige.
Dokumentasjonen viser også bevisste forsøk på å true og stilne journalister og kritikere som avslørte eller dokumenterte overgrepene, inkludert implisitte trusler og press for å hindre publisering og undersøkelser, med mål om å hindre sannhetens fremkomst og beskytte visse myndigheters interesser.
Dokumentasjonen av denne saken reiser også spørsmål om lik anvendelse av lovverket i Oslo, spesielt overfor pasienter med utenlandsk bakgrunn, der det rapporteres om forskjellsbehandling som undergraver deres rettigheter og menneskelige verdighet. Dette viser et potensielt mønster der enkelte borgere ikke blir anerkjent som fulle rettssubjekter, til tross for at de har de samme juridiske rettigheter som andre, slik grunnloven fastslår når det gjelder likhet og beskyttelse av alle borgeres grunnleggende rettigheter.
Denne helheten reiser grunnleggende spørsmål om prosedyrsikkerhet, rettssikkerhet og skillet mellom medisinsk myndighet og individets rettigheter, og understreker behovet for en uavhengig gjennomgang for å sikre at helseinstitusjoner ikke blir brukt i praksiser utenfor sitt profesjonelle og humanitære rammeverk i Oslo.
